De som har fulgt med meg litt på instagram de siste månedene har sikkert fått med seg at jeg etter hvert har blitt litt over middels glad i å løpe. Dette var noe som tiltok litt utpå høsten i fjor, og altså en god stund før korona kom til gards. Så da den kom var det helt greit å ha noe å holde på med når treningssentrene måtte senge ned.
Gjennom vinteren løp jeg ca. fifty/fifty på mølle og ute. Piggskoa var kjekke å ha om jeg ville ta ei uteøkt på glatta. Den faste runden i nabolaget ble flittig brukt, vekselvis med intervaller på mølla. Lenge holdt jeg treningen på et nivå på rundt 2 økter i uka, og har gradvis trappa opp til å ligge jevnt over på 3 økter utover våren.
Denne opptrapping i belastning skal, etter min mening, i seg selv ikke være helt på trynet for mye. Ikke løper jeg mil etter mil, time etter time. Ei heller kun på asfalt, selv om det blir litt av det når et viktig kriterium for meg er at jeg skal kunne snøre på meg skoa, løpe ut døra og så er økta i gang.
Men til tross for alt dette har jeg altså dratt på meg en (gryende) beinhinnebetennelse. Jeg skriver gryende i () fordi det har kanskje, heldigvis, ikke kommet riktig så langt enda. Jeg var i dag innom Bakken Helse, hos flinke Hedvig, og fikk en runde med rein tortur. Helt frivillig tortur der altså. Og hun mente at det hadde ikke satt seg i beinet enda, men at musklene rundt var meget stramme. At det også kommer fra hofte/rygg i utgangspunktet var nok heller ikke usannsynlig.
I mitt stille inn skjønte jeg nok hvor dette bar da jeg begynte å kjenne murringene på det. I starten fortrenger en det gjerne. Jeg gjorde i alle fall det. Men når det ikke forsvinner, og bare blir verre, tar en gjerne affære. Og forbedringpotensial finnes. Jeg MÅ bli flinkere på å tøye. Tøying et er sterkt undervurdert område. Og selv jeg som vet viktigheten av det prioriterer det ikke nok.
Så nå blir det rehab fremover. Ingen løping på en stund. Fortsatt behandling på Bakken. Egenbehandling og alternativ trening. Styrketrening blir det fortsatt så klart, og som utholdenhetstrening må jeg benytte meg mer av sykkel og romaskin nå en tid framover. Jeg kunne tatt dette som et stort nederlag, og ja, i starten var det en litt sur kamel å svelge. Men det er ikke likt meg å legge inn årene og gi opp. Det bare skjer ikke. Så, stikk i strid med hva Linda Eide måtte mene, velger jeg å se på situasjonen som en utfordring i stedet for et problem. Det tenker jeg må da være innafor 😉
Og helt til slutt, som jeg pleier å si: «Jeg vil heller ha vondter fordi jeg trener og ikke fordi jeg ikke trener».
